onsdag 26. mars 2014

En liten update fra havgapet!

Øya som røver så langt nord fortsetter å levere nydelig vær, opplevelser og erfaringer. Det er besteget fjelltopper, verdens beste Cider er drukket i ”påskesolen” og min første helikoptertur viser seg å være av magisk karakter.

Fra toppen av Urd (536 meter over havet)







I helgen som var, bar det igjen på tur med crewet, – ”The Fantastic Four”. Gærningen (Mikael), to stk fjellgeiter (Kirsti og Kari) og meg selv har besteget tre av de høyeste fjelltoppene som spretter opp i sør på denne øya så langt ute i det store vakre havgap.

 Turen gikk denne gang til enda ei flott hytte, som ligger nordøst på Bjørnøya, selveste Kapp Levin! Jeg og ”Gærningen” gikk tidlig fredag kveld etter vi begge var ferdig på jobb. Til hytta, drøye to timer unna stasjonen, går vi med solnedgangen i ryggen og blir etter hvert møtt av en stjernespekket himmel. Det blir spekulert i det ene og det andre, teorier ble delt på kryss og tvers. ”Er det den samme stjernehimmelen i Asia som her?” og ”Hvor er det blitt av månen i kveld mon tro?” var spørsmål med forunderlige spørsmålstegn bak. Fort fant vi begge ut at slike teorier og avansert kunnskap tilhører vitenskapsfolket, og vi gledet oss vel mest til vinen som ventet på hytta. Vi vandret så videre.

På Kapp Levin sitter våre to spreke ishavsjenter som gikk til hytta tidligere på dagen. En glødende peis, rødvin, ost og nydelige reinsdyrhjerter kommer oss i møte da vi åpner døren. Alt dette konsumeres med iver, og det var også noen dråper akevitt med i bildet (selvfølgelig). Utover natten kommer nordlyset svevende fra alle kanter og danser febrilsk over hytta som forunderlige grønne vesener. Stråler blir sendt ned til oss, som en slags oppladning til dagen som venter. Noe jeg tror vi kanskje alle trengte...

Gærningen, med sin egen innebygget ”pensjonist-døgn-rytme” vekket oss alle til soloppgang, kun få timer etter vi hadde sovnet. Med litt skallebank kom vi oss etter hvert ut av soveposer, og pannekaker med nugatti ble til min store glede, slukt!
Turen oppover Miseryfjellene starter i seigeste laget. Men etter første topp er fortidens alkohyler ute av systemet. I nydelig ”førpåske-sol”, skyfri himmel og fire-fem deilige minusgrader tusler jeg og Gærningen bak våre ivrige cardio-fjellgeiter som forsvinner opp fjellet som rifleskudd. Kari det desidert raskeste! Vi ”mannfolka” ser på hverandre og utveksler en slags pinlig stillhet før vi gir på litt ekstra gass, uten svært stor nytteverdi.

Utsikten på alle toppene er upåklagelig og fra selveste Urd, sees øya og havet fra et tre-hundre-og-seksti-graders enestående perspektiv. Solens krefter treffer krystallene i små belter av drivis som lyser opp til oss. VAKKERT!
På stasjonen, et par mil unna, står de og glaner fra kjøkkenvinduet igjennom kikkerten, mens vi sitter på toppen av Urd (536 moh) og spiser en kule appelsinsjokolade. Sånn som er delt opp i sånne båter vettu! Og Kari, som slo oss til toppen, slår oss også i hodet med den forfryste sjokoladen og ler… For å løsne på båtene sier hun, selv om jeg nå i skrivende stund forstår at dette var hennes måte å fortelle oss at det er HUN som er selveste Ishavsdronningen som ruler toppen av Bjørnøya!

Meg, Laban og Kari! 


På vei nedover skiller vi lag med Den Største Bukkene Bruse (Kari altså), som skal på jobb neste dag. Vi andre tusler tilbake til hytta med solen i nakken. ”Hjemme” på hytta venter solveggen og der nyter vi de siste strålene sola byr på. Kirsti spretter en boks med Cider, en drikk jeg vanligvis skyr langt unna, men tar uansett en slurk av ren høflighet, og til all min forventning spretter jeg øynene opp og smaksløkene danser vilt i kjeften! Denne boksen med Cider, som ellers smaker vræl, viser seg kanskje å være noe av det beste jeg noensinne har smakt. Karbohydratene synger av ren glede i magen. 


Her om dagen fikk vi besøk av selveste Ishavskonsulenten fra Tromsø, og hans allierte. De ankom øya med stil, i Sysselmannens helikopter fløy de fra Longyearbyen mens jeg satt ivrig på radioen og niskrev meteorologiske flyrapporter og kommuniserte med de i luften. Informasjon om vind, vær og trykkforhold ble ropt på Avinors flyradio, før de landet trygt på Bjørnøyas helikopterperrong.

Med utvidet spisebord sitter nå syv ekstra mann til bords, og det viser seg at de har en overraskelse til oss, vi skal nemlig fly helikopter rundt øya!  

Gærningen og Kirsti (5 år og ELSKER helikopter)


Et par timer etter endt lunsj sitter jeg og de fleste andre nå for første gang i et helikopter. Jeg hører rotorene surre over hodet mitt og før jeg vet ordet av det svever vi opp av bakken og stasjonen forsvinner under oss. Vi suser av gårde østover. Etter få minutter ser jeg Kapp Levin langt der nede. Vi svirrer over Miseryfjellene, som før var så store, men som nå virker som små hauger. Vi surrer videre sørover til spissen av øya der brinken og tusenvis av fugler skriker vilt opp fra havet. Issørpa ligger fortsatt og slenger langs øya. Jeg ser nye formasjoner, og jeg ser hvor rå, vill og vakker denne øya er! Med livsfarlige fjelltopper og brinken som faller rett ned i det kalde ishavet! Jeg får også øye på en ny hytte, som tilhører Norsk Polarinstitutt. Jeg får vel ringe de en dag, og høre om jeg får låne hytta for en natt eller to, det hadde jo vært stas!

Hvert fall 200 meter rett ned issørpa!


Ellers er det ikke stort som skjer på øya, oppholdet på til sammen seks måneder er nå halvvert. Jeg og Kari har forresten kjøpt oss surfebrett og verdens tykkeste våtdrakter, så selv om isen ikke blir tykkere og forsyner oss med bjørn, har vi allikevel noe artig å holde på med.


Til neste gang… 

Slikker sol på Bjørnøya! (Meg, Kirsti og Gærningen)


fredag 28. februar 2014






Tunheim – The Ghost Town On Bear Island

En forlatt by. En gammel jernbane. Et nedlagt gruvesamfunn. Et kulturminne. Store biceps. ”On the road again.” En utspekulert mulighet. Første Verdenskrig og Tunheim, den eneste byen på hele Bjørnøya.

'Tha good ol rail road'


Tunheim er en spøkelsesby. Dette er hvert fall min følelse da jeg vandrer i gamle ruiner og rust fra tidlig nittenhundretallet fester seg under skoene mine. En bombardert gruveby der menn en gang svettet for kull. En gudsforlatt plass som ligger på denne arktiske øyen, og bare et par timer nordøst fra stasjonen. Her ligger Tunheim, som nå bare er minner fra krigens dager. Her bodde det en gang over hundre hardbarska mannfolk med lange skjegg, store biceps og sot i fjeset. Det er hvert fall bildet jeg maler meg.



1915. Året det hele startet. Rett etter Første Verdenskrig brøt ut. Tunheim ble konstruert og kulldriften startet for fullt året etter. Kull ble nesten sett på som gull. Den første store krigen var nemlig svært sulten på dette fantastiske stoffet, som en gang fikk skip til å seile lange avstander. Tydeligvis måtte man helt til Bjørnøya for å finne store nok mengder. Smarte luringer som de var, så de en stor mulighet i infernoet av første verdenskrig, og tok den. Jeg klandrer de ikke.

Graveyard med gamle vogner.


Tanker og forestillinger suser rundt i hodet mitt. Disse mannfolka, som for nesten hundre år siden, jobbet og slet, og mest sannsynelig under helt elendige forhold. På en plass så langt bort fra alt. Bjørnøya i dag er jo forholdsvis øde. Bjørnøya for hundre år siden… det måtte ha vært som å reise til Månen, eller kanskje Mars.

Tunheim har ingen spesiell lang historie. Etter krigen stupte kullprisene og gruvebyen ble i 1927, lagt ned for godt, selv om byen fortsatte som værstasjon frem til andre verdenskrig. I 1941 ble Tunheim evakuert. Byen ble skutt ned av engelske krigsskip for å hindre at værobservasjoner ble stjålet av tyskerne. Barentshavet var vel en viktig brikke i dette levende sjakkspillet mellom stormaktene… Og forresten, en kjøttetende legende av en hest, med navnet Bjørnøy-Blakka, ble også avlivet under evakueringen. (Dette kommer det selvfølgelig en egen blogg om, bare vent!).

Remains 


Jeg går drømmende bortover de gamle rustne togsporene og nynner på ”On The Road Again”, før jeg innser at jeg ikke går langs togskinnene i Texas, og det er ikke en flaske Jack som venter på meg i min sekk, heller ingen pipetobakk i lomma, og heller ingen tog jeg kan hoppe på. Uansett, jeg innser hvor heldig jeg er, som er på Bjørnøya for å observere været, og kan gå på tur i dette fantastiske vinterlandskapet, og med slike vandrende tanker. Jeg føler meg ganske fri, tross min ”stuck-on-an-island-situasjon”.

”Just can’t wait to get on the road again…” ” La la lalala lalalala…"


Utendørs badekar i Arktis - why not?















Ei gammal ishavs-stue.











søndag 16. februar 2014

Solens oppstandelse! 



Den gode gamle sola er returnert til Bjørnøya, og det med stor glede! I helgen har jeg vært på tur i vakkert vintervær. Både skyene, solen og månen har vist seg fra sine beste sider. Det har vært et fantastisk samspill mellom himmel og jord. mmmM! En slags ’estetisk korrekt’ reise over øya vil jeg påstå. Fra Nord til Sør. Fra mørket til lyset. Fra stasjon til ødemark, og ei lita hytte i en russisk havn. Dessuten, behovet for en liten overnattingstur, og en slags avkobling fra det ellers late ishavslivet har vært viktig, og noe jeg har sett frem til under de mørkeste månedene, som nå endelig ligger bak oss.
South!

Den siste tiden har det faktisk vært en smule travelt her på Bjørnøya Meteorologiske Stasjon. Når jeg sier "travelt", er det viktig å sette ting i litt perspektiv, ikke glem hvor jeg befinner meg hen! Det er altså ikke like "travelt" som hva dere der hjemme på fastlandet kanskje opplever. Enten det er på jobb, i rushtrafikk, på snapchat eller i kassa på Rema 1000. Her har vi hvert fall ingen rushtrafikk, ’unseen messages’ eller køer, og det er jaggu godt det!
Sannheten er; jeg har nesten følt meg litt stresset de siste dagene. Men bare nesten. Kystvakta er nemlig innom av og til. De kommer med forsyninger, sjekker badetempen i naken tilstand, og skriver seg deretter inn i Bjørnøya Nakenbadeforening. (Vi har forresten over 3500 medlemmer nå etter oppstart på nittitallet en gang).
Den siste tiden har vi fått usedvanlig mye besøk av landets unge og lovende voktere av Norges kystlinje. Det har til og med vært en redningsøvelse med helikopter der brann i reservestasjonen var scenarioet. Det har også vært niskriving av badediplomer. Jeg har vært badesjef og -vitne, slik at diplom kan deles ut på riktig måte.
 Jeg skal virkelig ikke klage. Hør her! Det er jo artig med besøk, hvert fall når det i løpet av en hel dag kommer ti unge jenter som skal nakenbade, og det er jeg som er dagens badesjef…! Da kan jeg virkelig ikke gjøre annet enn og bare leve i øyeblikket, og nyte tilværelsen! (Til info; dette skjer ikke ofte på en øde ishavsøy). Etter utdelt diplom og litt shopping i den lokale Velferdsbutikken reiser de tilbake til sine skip og seiler langt av gårde igjen…
 Etter denne redningsøvelsen har helikopterpilotene, med sine flotte grønne drakter (som likner veldig på noe fra søttitallsserien M*A*S*H), dukket ofte opp til lunsj, og etterfulgt OL-sending i stua. Veldig trivelig besøk. MEN, der de sitter med snus under leppa og koser seg, blir en gammel addict (meg selv altså) veldig fristet og jeg kjenner skjelvinger gjennom kroppen. Jeg finner derfor raskt frem turklær, rifle og pakker sekken full med mat, og jeg spaserer, ut i den øde villmark…
”I am now walking into the wild…”
Antarctica (fjellet)

Jeg har med meg min kjære følgesvenn, Laban. (Den yngste og ivrigste huskyen i flokken). Vi har bestemt oss for å gå til sørsiden av øya, Russehavna, som er ca fire timer til fots. Været er så som så den dagen, det er for det meste overskyet, og jeg havner inn i noen små snøbyger av og til, men kommer etter hvert frem, like før mørkets frembrudd, med gnagsår og en sulten mage! 




Laban på isen.

En fantastisk havn med bølger og dønninger slår kraftig inn mot de runde steinene i fjæra, og ei hytte som ligger perfekt plassert få meter på berget over, med utsikt mot havets vakre forestilling, og lyden av det mektige havet. Jeg kjenner frysninger eksplodere gjennom kroppen, og naturkreftene virker som en del av meg selv noen få sekunder. Rett og slett vakkert!




Hytta og havna
Jeg entrer hytta, det første jeg gjør er å sjekke hytteboka. Det er over tre måneder siden det sist var noen besøkende her - Terje og Gry. Hytta er kald og fuktig, noe som endrer seg fort etter lufting og MYE fyring. Etter ca en time har jeg fått varmen i både hytte og meg selv. Det knitrer godt i peisen og lukten av oppvarma Lasagne sprer seg fra kjøkkenet og inn i den lille stua. Jeg spretter en mackøl og kaster innpå med Lasagne mens jeg drikker det iskalde ølet fra Norges nordligste bryggeri. Laban ligger på gulvet og løfter til tider opp snuta for å lukte, men skjønner etter hvert at maten tilhører sjefen. Han blir liggende lydig foran peisen, og tar senere til takke med nydelig hundemat som han glefser i seg på sekunder.  

Fyr i Jøtul!


God og mett legger jeg meg nedpå som en gammel mann, skrur på radioen og hører på OL-sending med Norge mot Finland mens jeg undrer på hvorfor Norge ikke er en større hockeynasjon. Videre utover kvelden er det ren nytelse og avslapping i den varme hytta, så langt nord i havet, men også så langt sør på øya. Motsetningene er vakre. Jeg sovner med et smil rundt munnen. 

Jeg våkner neste dag til lyden av havet som slår inn mot havna, og kjenner nesten sjøspruten helt opp til hytta. Jeg fyrer på nytt opp i min gode venn Mr. Jøtul, setter på kaffen og lager meg en rask og simpel frokost. (Drytech). Over meg hører jeg noe surring, og beveger meg ut ytterdøra for å se kystvakthelikopteret suse over meg. Ikke så øde allikevel tenker jeg, og fortsetter den ”kulinære” opplevelsen. Sola står opp bak hytta og før jeg har fått spent på meg skoa er sollyset kommet over havna. Time is of the essence! Jeg har ca to-tre timer til solen forsvinner igjen. Jeg rydder opp i hytta og er raskt ute, for å starte den fantastiske vandringen tilbake til stasjonen. 

Med solen i nakken, og lite skyer på himmelen går jeg og Laban fornøyde tilbake. Skyene som er å se på himmelen er av bisarre formasjoner. Miseryfjellet ser ut som en magisk skyvulkan! Det glitrer av krystallene i is og snø. En slags påskestemning faller over meg. Og det er jo ikke lenge til det heller, nå som tiden går så fort. Selv om det noen ganger føles som tiden står helt stille her ute i ishavet...

Merkelig skyformasjon. Cm=4 (up for discussion if your a meteorologist)

 
Russehavna.
Utsikten fra hytta.



wad!



Yes, it's still red ;)

torsdag 23. januar 2014



Lysere tider, en reise sørover og smaken av Australia og Norge.

Tiden og det nye året går fremover, og lyset med sine friske stråler skyller mot oss som varme bølger. Trøtte og gjespende celler reiser seg nå i våre kropper, og våkner fra vinterhibernasjonen. Den grønne flasken med Møllers solrike vitaminer, som så ofte er å se på kjøkkenbordet, er snart tom og dens energi er ikke lenger like relevant. Våre kropper lyser opp og vårt sinn synkroniseres. Solen har nemlig våknet og kommer snart ut fra sitt lune hi. Vi ser kun lyset av henne enda, og er ganske fornøyd med det, men gleder oss svært til å se hennes virkelige storhet. Denne store varme ildkulen som brenner så svært. Hennes lys og varme som her på Bjørnøya har vært fraværende i flere måneder, strever nå etter å mate oss sultne på lys. Vi står og smiler til sola rundt omkring i vinduer på stasjonen, før vi sakte men sikkert beveger oss mer og mer utendørs. Ikke lenger bare for å mate hunder og observere vær. Nå er tiden inne, inne for og utforske denne øya vi enda ikke har sett i dagslys. En spennende tid er oss i møte!





For et par dager siden var jeg, Kirsti, Kari og Mikael fra Fredrikstad, også kjent som; ”gærningen” på første overnattingstur. Turen gikk til Skutilen, ei lita hytte som ligger sør på øya. Vi pakket med oss ved og forsyninger, for så å suse av gårde på scooter. (forsyningstur.) Med et herlig opphold skimtes blått og flere farger på himmelen over oss. Fjellene i sør blir større og større, og den varme og trygge stasjonen forsvinner sakte bak oss. Et lite eventyr tenker jeg der jeg sitter med våpen, vedsekker og forsyninger i sleden bak som blir dratt av scooteren. 

Fjell jeg bare har sett gjennom vinduet de siste ukene er nå rundt meg. Turen til nesten spissen av øya tar ikke mer enn førti minutter. Følelsen av selve øya er nå litt sterkere, og jeg innser hvor liten Bjørnøya faktisk er. En spesiell følelse å tenke på at det er her jeg bor. Hvert fall noen måneder til. På en liten, mutters øde øy midt ute i Barentshavet. Det er flere fjell rundt omkring og alle skal bestiges i løpet av oppholdet. Det er hvert fall planen. 

Da vi ankommer hytta er det bare en ting å gjøre. Fyre opp, lufte ut råte og fyre opp mer! Det er ei lita hytte og det er en rask sak å få varmestokken rød. Det blir til tider så varmt at både dører og vinduer må åpnes på nytt. Hytta har fire soveplasser, et lite kjøkkenbord, kokeplater og parafinlamper. Vi lager oss en skvett kaffe og nyter siste rest av lys før den korte dagen plutselig forsvinner inn i en lang natt.




Stua blir varm!



En flaske med Linie akevitt blir sendt på rundgang. Det er en slags smak av frihet i dette brennevinet tenker jeg. En flaske brennevin som har vært helt i Australia og tilbake. Rullende frem og tilbake i store tønner på et skip før det blir tappet på glassflasker. Bare for smakens skyld. Fantastisk! Det har jo vært på en slags reise rundt jorden. En sjøreise forbi ekvator og tilbake. Et hint av Australia og en smak av Norge. En flaske med mye forkjærlighet og litt livserfaring, som nå står på bordet utafor ei lita hytte her på Bjørnøya! For å nytes av ivrige meteorologifullmektige og kokken fra Fredrikstad. (Som for såvidt senere på kvelden synger med en aldeles vakker stemme til sanger fra den svenske popduoen, Roxette!) Det må være smaken av frihet. Det er min eneste forklaring.

Etter et par smaker akevitt spenner vi på oss skia for og utforske litt av området rundt hytta. Vi beveger oss noen hundre meter oppover for å ta bilder, og nyte den vakre utsikten! Vi suser av gårde nedover igjen. Jeg faller selvfølgelig på vei ned, men herlig er det å kunne bevege seg litt fritt!

Selv om vi er på hyttetur betyr ikke det at vi er primitive i matveien. Det ble senere på kvelden disket opp med indrefilet og soppstuing. Vi hadde også franske oster og kjekser med tilhørende rødvin. Med nydelig mat, mer linie, god fyr i peisen og alle slags mulige kortspill og regler, ble kvelden en stor suksess. Jeg legger meg mett og lykkelig i øverste køye, der varmen fra peisen har samlet seg, og sovner vakkert inn i en sløv søvn på denne lille hytta midt Barentshavet. Du store verden så heldig jeg er!

God helg folkens!

Boom!


Light!

Ishavsjentene våres!
"Gærningen" sjæl!
Watch Out Snow!
If you have one, it should be a little red. 
       

lørdag 11. januar 2014

Et sviktende urverk og arktisk hysteri!


For noen dager siden skjedde følgende; jeg sitter på nattevakt og det er ikke mange tikk før klokken slår fire nullnull. Jeg blir kaffetørst og tar turen fra radioen og inn i stua. Til min store overraskelse sitter både driftsjef Rune og teknikeren vår Bjarne, godt plantet i sofaen, og med et av David Attenboroughs naturprogrammer susende på televisjonen ser de ut til å kose seg som om det var en helt vanlig kveld. Jaja, tenker jeg sånn passe trøtt og gnur meg i øynene da jeg ser Erik også er våken. Erik, stasjonssjefen selv altså, er våken midt på natta! Nå er noe galt tenker jeg. Nesten halve besetningen er våken. Det viser seg at Erik heller ikke får sove. Han er på vei ned på ”gamleradioen” for å skru på litt radioustyr og snakke med folk fra Kina for alt jeg vet. I Kina er det hvert fall dag tenker jeg og går tilbake på jobb. Noen minutter senere kommer Kirsti luskende gjennom gangene ikledd fullt treningsutstyr. ”Jeg får ikke sove jeg heller sier hun” før hun forsvinner på en sparkesykkel nedover isbjørngangen på vei til Bjørnøyas Kroppsbyggeri.  Nå er løpet kjørt tenker jeg. Hva skal det bli av oss? Har vi blitt gærne? Må vi endre alle frokost-, lunsj- og middagstider? Hvorfor er det ingen som får sove? Har det skjedd noe vi ikke helt har kontroll på selv? Hva er egentlig svaret på denne gåten?

Jeg fant nemlig en artikkel liggende på stua en av de første dagene jeg ankom øya. ”Piblokto, also known as Arctic Hysteria.” var overskriften. Damdamdam!  Det er først nå jeg ser sammenhengen i det hele. Denne mystiske artikkelen må ha vært en slags advarsel fra den forrige besetningen. Den gir for så vidt svar på gåten. Jeg har nemlig undersøkt artikkelen nærmere…

Piblokto eller ”Arktisk Hysteri” er et slags fenomen som har blitt observert blant gamle europeiske polfarere på 1800-tallet. Det er en tilstand som gjerne oppstår i inuittsamfunn nord for polarsirkelen, og når mørketiden regjerer på sitt verste kan den okkupere menneskets sinn. Det er visstnok en slags hysterisk reaksjon til tilværelsen, spesielt blant kvinner, der irrasjonelle og farlige fremtredener kan oppstå uventet. (Jeg som var sikker på at dette allerede var normalt hos disse.) Uansett, tilstanden fører også med seg adferdsmessige forstyrrelser og søvnløshet. Det er lite eller ingen forskning på denne tilstanden, men det sies at ekstrem kulde, isolasjon og mangelen på sol er faktorer som spiller viktige roller.

 Jeg forstår nå at de fleste av oss her på Bjørnøya Meteorologiske Stasjonen går rundt med Piblokto uten å faktisk være klar over det selv. Vi har blitt angrepet av et arktisk virus. Vi er nesten blitt som levende døde inuitt-zombier. Vi trener, ser på Attenborogh, spiser, går rundt og gjør alt som er mulig å gjøre, midt på svarte natta. We are the living dead of the Arctic. Noe slikt. Kunne blitt en dårlig grøsser på Hallmark.

Ellers er det ikke stort annet å berette fra Bjørnøen i skrivende stund. Sett bort fra elendige døgnrytmer og Piblokto, er alt som det skal være. Lyset er på vei i våres retning, og vi har dessuten fått et nydelig skiføre som jeg fikk testet i går. Jeg skled bortover marken med stjerner og månen lysende over meg. Skyggen av meg selv og to huskyer fikk meg til å føle meg som Roald Amundsen noen sekunder. Oh, du vakre vinterstemning!

Godt nyttår forresten!



                                   
 
Herlig å se sola puste oss i nakken! (miseryfjellene i sør)


mandag 23. desember 2013

Arktisk julefeiring!

Lille Julaften og jul på Bjørnøya

Arktisk vinter. KS Svalbard. Bjørner i sjøen. Hogging av juletre. Faste sitteplasser. NRK. The Night’s Watch Of The Arctic Sea. Trollbundet av det magiske støvet fra Nord. Presten synger julen inn. Terrorister og Homeland.

Etter å ha tilbrakt over et døgn fra Tromsø, på et av kystvaktas nyeste skip, KS Svalbard, er vi nå i ferd med å entre Bjørnøya med stor stil! Jeg og siste rest av besetningen pluss Erling, som er kameramann i NRK, blir satt om bord på en av sjøforsvarets sjøbjørner (motorbåter). Ikledd forsvarets oransje overlevningsdrakter setter vi oss ukomfortabelt ned blant bagasje og varer. Skipet står noen hundre meter fra Bjørnøya og dette er tredje og siste turen inn til øya. Det er nå det gjelder tenker jeg. Våres spente sjeler blir snart fraktet til lands på denne øya jeg så lenge har hatt i mine tanker. Vinglete og klønete iført den nesten selvlysende dressen står jeg og tar imot siste rest av varer og noen ryggesekker, deriblant min egen berganssekk som har vært min trofaste reisevenn gjennom flere år og kontingenter. Det er litt bølger under oss og det er bare flaks den ikke glepper ut av hendene mine og blir evig fortapt i dypet av Barentshavet.

Sjøbjørnen setter gass og øya venter få minutter foran oss. Den kalde arktiske vintervinden blåser tvers igjennom baliklavaen min og jeg angrer på at jeg ikke kjøpte meg en som var vindtett, en tanke som streifet meg like før avreise. Vi ankommer havna. Sekker og varer blir losset på land før det blir lastet på traktoren. Da jeg setter mine første steg på øya ser jeg traktoren kjøre av gårde med varer og sekker, inkludert jakke og vinterbukse. Jeg kler av meg overlevningsdrakten, leverer den tilbake til kystvakta og står der i ullundertøy og joggebukse. Det er minusgrader og hvert fall et par flere effektive. Det er ingen annen utvei enn å jogge opp til stasjonshuset. Småjogging blir fort til sprinting. Det begynner nemlig å bli ”småkaldt” iført joggebukse på en noe øde øy midt ute i dette herrens ishav. Til gjengjeld smiler det vakre nordlyset lurt over meg, som dansende engler av mystiske karakterer. Det hele føles absurd og det går opp for meg hvor jeg endelig er kommet. Magisk.

Da alle samler seg oppe på stasjonen er vi over tjue personer, der halvparten er av gammel besetning og vi den nye. De ”gamle” skal være her under besetningsskifte, og skal ha opplæring for oss nye, før de får den ære av å reise hjem til jul. Etter kun få timer på øya, etter mye informasjon, bærer det for min del rett på nattevakt med en av de gamle lærde. Jeg har jo tidligere nattevakterfaring fra Rica Nidelven, så natten går greit tross et døgn uten søvn. De neste dagene går veldig radig, mye opplæring, bli kjent med stasjonen og nye mennesker.

 Etter fire dager reiser den gamle besetningen tilbake til Tromsø med kystvakta. Vi nye sitter rundt middagsbordet og lurer spent på hvordan det neste halve året kommer til å utarte seg.

Dette er over to uker siden, og jeg har nå fått varmen i kroppen. Jeg føler meg rett og slett ganske hjemme. Ting har kommet litt mer på plass og den arktiske roen har senket seg ydmykt over min kropp. Jeg har lært meg å observere forskjellige skytyper, men det gjenstår fortsatt mye lærdom. Jeg har hatt skytetrening med min nye rifle og jeg føler meg nå tryggere utendørs.

Jobben i seg selv er fantastisk. Jeg skriver observasjonsrapporter til Meteorologisk Institutt. Jeg lager også METAR (Meteorological Aviation Report) og sender værmeldinger over radio. En ganske lite stressende hverdag uten mye av maset som er å få på fastlandet. Her er det ingen biltrafikk, vibrerende mobiltelefoner, salgspress, ingen sure kunder som elsker å klage, og ingen spesielle formelle krav eller roller å sette seg inn i. Jeg sitter på jobb i pyjamas, drikker nydelig kaffe og gror mitt noe stusselige røde skjegg. Hva mer kan jeg spørre om?  

Når jeg sitter her på natten med radioutstyr, satellittbilder, radar og tilgang til andre meteorologiske instrumenter og det oppstår overtrøtte tanker føler jeg meg plutselig ekstra viktig. Jeg trer inn i en rolle og blir Han som observerer og passer på ishavet. En slags tilsynsmann om du vil. Med mine meteorologiske observasjoner forutser jeg alt havet byr på. Jeg er alltid på vakt, og dessuten alltid på forskudd med mine beregninger. Jeg er tilstede. Jeg ser været, golfstrømmen, nordlyset og skyene. Jeg er han som hilser på Ivar og Hilde før noen andre. Jeg passer på de russiske fartøyene som lusker rundt min øy. Ja, jeg er enkelt OG greit -”The Night’s Watch Of The Arctic Sea”. Om dette høres ut som fiktive vrangforestillinger tar du meget feil.

Stasjonens kvadratiske meterstørrelse er over tre tusen. Dette er nok plass å boltre seg på. Vi har blant annet badstue, tv-stuer, treningsrom, en åtti meter lang isbjørngang (der sparkesykler blir brukt som fremkomstmiddel), biljardbord, bordtennisbord og sist men ikke minst, jeg har min egen lille klatrevegg! Denne har jeg så vidt begynt å ta fra hverandre grunnet manglende logikk av ruteoppsett. Jeg har allerede skrudd tre eller fire av mine egne ruter. Veggen er ikke stor, men for teknisk klatring uten tau er den perfekt. Sterk skal jeg da klare å bli!

For et par dager siden fikk vi helikopterbesøk av Sysselmannen på Svalbard med hans følgesvenner. Både prest, diakon, kateket, helikopter-crew og sangere. Til sammen hele tolv mennesker! Det var folksomt i stua noen timer og Julen ble sunget inn, etterfulgt av middag, kaker og mengder med kaffe. Vi fikk alle våre egne fiskekort, så nå kan det på lovlig vis fiskes røye i de uttalige fiskevannene på Bjørnøya, som bare gjenstår å finne.  

Litt over en uke siden ble jeg vitne til kanskje noe av vakreste jeg har sett. Jeg, Laban (en råtass av en husky) og de to eneste jentene på øya (Kirsti og Kari) var på tur og det berømte lyset fra nord fløy velsignende over oss som glitrende tykt støv. Dansende vakkert i alle retninger føltes det noen sekunder som det ga oss litt av dens energi. Frysninger gikk på kryss og tvers igjennom både kropp og sjel. Opplevelsen og energien ga håp til våre kropper som i disse tider strever etter solens føde.

Den 21.desember snudde jo solen og vi er nå på vei inn i lysere tider. Dette ble markert med bål i fjæra. Som den eneste snuseren på hele Bjørnøya, valgte jeg også å markere et slags vendepunkt. Etter en 10-års periode i heftig nikotinrus kastet jeg nemlig en hel eske med over seksti bokser snus på bålet. Etter jubel og klapping fra de andre drakk vi gløgg og koste oss rundt det varme snusbålet mens Kari var råtøff og tok årets første nakenbad med minus en grad celsius i havet. Alt av respekt til henne!  

Selv om vi er langt fra fastlandet, er vi nærmere Nordpolen enn dere der hjemme, og det ryktes at vi får nissebesøk på Bjørnøya også. Stasjonen er pyntet til jul og juletreet ble hogd av stasjonssjefen i dag morges *kremt*. Da duften av granbar på dette treet er av svakere karakter, kom allikevel julestemningen sigende. 

Livet på øya begynner å ta form. Vi har allerede funnet våre faste plasser rundt spisebordet og begynner så smått å ligne en liten familie. NRK er også en del av hverdagen med sin TV-serieproduksjon, så de suser og snuser frem og tilbake og overalt. Med et svært hyggelig kamera-team og journalist funker dette overraskende fint. Så gled dere til høsten 2014. Jeg tror det kan bli nok et koselig NRK-program og det skal trossalt vises i beste sendetid. Jeg ser selvfølgelig på hele denne TV-greia som en STOR mulighet for meg selv. Med de største ambisjoner har jeg en stor plan å ta både Hollywood og Bollywood med full storm allerede neste jul. Just wait for it.

Tiden til å se TV-serier har jeg også tillatt meg. Jeg har begynt å se ”Homeland”. For de av dere som ikke har sett denne, så er det en greit spennende serie som handler om terror, korrupsjon, bomber osv.. Meget hyggelig, ikke sant. Men uansett, grunnen til at jeg nevner dette er mangelen på bredbånd, og begrepet høyhastigets-internett, som for så vidt allerede er et lite brukt begrep, er da selvfølgelig enda mindre (altså ingen grad) i bruk her opp. Så, for de av dere som ønsker, send meg gjerne en usb-stick med sesong 3 (og 4??) til følgende adresse;

 (Bjørnøya T-skjorte kommer selvfølgelig da i klinkende retur.)

TOMAS ELIESEN
METEOROLOGIFULLMEKTIG
BUKTA MIDT I HAVGAPET
9176 BJØRNØYA

Ønsker dere alle en riktig God Jul her fra Bjørnøya Meteorologiske Stasjon!


Fred ut. 





Cruiser isbjørngang! 



Watcher Of The Radio



Kroppsbyggeriet.

Mikke the Chef

Buldreveggen!

Julegran med bamsepynt.

Greit med litt ekstra julesteming på en mørk aften. Bildet er dessverre ikke mitt.  
All kreditt til Harald Albrigtsen i NRK.